Dachsen er som kjent, en rase som skårer gjennomsnitt i forhold til andre raser når det  handler om  sunnhet.  Når det gjelder allmenne sykdommer, da er dachsen t.o.m.  friskere enn gjennomsnittet!  Hvorfor skårer den da ikke mer enn gjennomsnitt samlet sett?  Svaret ligger i dachsens rygg. . Vi  oppdrettere sitter med stor makt, gjennom de valgene vi tar i utvelgelsen av alvshunder. Vi har mange hensyn å ta, men vi kan også gjøre viktige tiltak for å få ned forekomsten av prolaps -på sikt.   Ulike studier har også vist oss en farbar vei å gå. Kartlegger vi antallet  skiveforkalkninger i ryggenvirvelene på Dachshundene våre, da har vi en ganske god retningsviser.   Nå har atter en gang nye studier vist samme mønster!  Det er en klar sammenheng mellom antall skiveforkalkninger og ryggprolaps hos Dachs.  Denne nye danske studien (Se under) viser at dachshundene med mer enn 5 skiveforkalkninger (K5),  hadde  over 11 ganger så stor risiko for å utvikle skiveprolaps i forhold til dem som hadde færre enn 5 forkalkninger.  11 ganger så stor sjanse for å få prolaps, det er et alarmerende høyt tall! . Jeg undres…  Finnes det lenger noen god unnskyldning for oss oppdretter til ikke å  røntge  avlshundene våre?   Jeg kan ikke se noen, men jeg forstår godt om oppdrettere kan føle sterk motstand mot å røntge. . Når jeg har valgt å la være å avle på mine hunder pga høyt K-tall,  -og er trist og lei, da har jeg spurt meg selv om  oppdretteres motstand kanskje først og fremst  ligger  i de økonomiske og praktiske konsekvensene. Jeg kan ikke svare på andres vegne,  men jeg vet følgende for min egen del:   Lar du være å avle på en ellers flott hund pga høyt k-tall,  da  kjenner du det svir godt i  lommeboka.  For ikke å nevne hvordan det svir i følelsene dine når du får en negativ «K-tall dom».  Her har du kanskje hatt store forhåpninger og forventninger til din vakre hund, som har gitt deg heder og ære både i utstillingsringen og i skauen. I tillegg har du brukt mangfoldige tusenlapper på hunden  (innkjøp, utstillinger, helsetester, forsikringer, hundehold m.v.).   Da er det ordentlig surt å ikke kunne bruke hunden i avl  «bare» på grunn av noen K-tall! . Hvis du derimot lar være å røntge og heller stikker hodet i sanda, da slipper  du «sårene» i lommeboka. Du slipper unna de leie følelsene det kan gi deg å ha K-tallet på papiret!   Og sist, men langt fra minst:  -din vakre hund kan fortsatt framstå utad som en utmerket  potensiell avlshund!!   . Spørsmålet  den enkelte av oss må stille oss er:  -hva er etisk rett å gjøre ?   Mitt personlige standpunkt står fast..  Selv om valget om å røntge hundene,  tidvis gir meg tunge stunder – så vet jeg at det  ville gitt langt tyngre stunder om jeg lot det være…

.. Link til den nyeste studien finner du ved å trykke her

.

.

©  Copyright   Potefaret kennel ved Signe     

.

.

——————– Dachsen er som kjent, en rase som skårer gjennomsnitt i forhold til andre raser når det  handler om  sunnhet.  Når det gjelder allmenne sykdommer, da er dachsen t.o.m.  friskere enn gjennomsnittet!  Hvorfor skårer den da ikke mer enn gjennomsnitt samlet sett?  Svaret ligger i dachsens rygg. Vi  oppdrettere sitter ved roret i avlen og har makt til å få ned forekomsten av prolaps -på sikt, men da må vi gjøre noen nødvendige tiltak.  Gjennom ulike studier, har vi   Nå har atter en gang nye studier vist samme mønster!  Det er en klar sammenheng mellom antall skiveforkalkninger og ryggprolaps hos Dachs.  Denne nye danske studien (Se under) viser at dachshundene med mer enn 5 skiveforkalkninger (K5),  hadde  over 11 ganger så stor risiko for å utvikle skiveprolaps i forhold til dem som hadde færre enn 5 forkalkninger.  11 ganger så stor sjanse for å få prolaps, det er et alarmerende høyt tall! . Jeg undres…  Finnes det lenger noen god unnskyldning for oss oppdretter til ikke å  røntge  avlshundene våre?   Jeg kan ikke se noen, selv om jeg kan forstå om noen føler motstand mot å røntge. . Når jeg har valgt å la være å avle på mine hunder pga høyt K-tall,  -og er trist og lei, da har jeg spurt meg selv om  oppdretteres motstand kanskje først og fremst  ligger  i de økonomiske og praktiske konsekvensene?. Vel,  jeg kan ikke svare på andres vegne,  men jeg vet følgende:   Lar du være å avle på en ellers flott hund pga høyt k-tall,  da  kjenner du det svir godt i  lommeboka.  For ikke å nevne hvordan det svir i følelsene dine når du får «K-tall dommen».  Her har du kanskje hatt store forhåpninger og forventninger til din vakre hund, som har gitt deg heder og ære både i utstillingsringen og i skauen. I tillegg har du brukt mangfoldige tusenlapper på hunden  (innkjøp, utstillinger, helsetester, forsikringer, hundehold m.v.).   Da er det ordentlig surt å ikke kunne bruke hunden i avl  «bare» på grunn av noen K-tall! . Hvis du derimot lar være å røntge og heller stikker hodet i sanda, da slipper  du»sårene» i lommeboka. Du slipper unna de leie følelsene det kan gi deg å ha K-talla på papiret!  Sist, men ikke minst:  -din vakre hund kan fortsatt framstå utad som en flott potensiell avlshund! . Men hva er til syvende og sist rett å gjøre?   Mitt personlige svar  er entydig.  Selv om valget om å røntge hundene,  tidvis gir meg tunge stunder – så vet jeg at det  ville gitt langt tyngre stunder om jeg lot det være… . Link til den nyeste studien finner du ved å trykke her